vår historie Sakrisøy
Helt siden Sven Kornelius Gylseth kjøpte øya Sakrisøy i 1889, har vi gjort vårt beste for å opprettholde familiens stolte tradisjoner og håndverk.
Lofoten har vært befolket i minst 6000 år, og på den frodige Vestvågøya har arkeologer funnet restene av et høvdingsete fra folkevandrings- og vikingetiden med et 83 meter langt langhus; Europas største fra denne tiden. I Moskenes har det sannsynligvis ikke bodd mektige vikinghøvdinger, og det er heller ikke plass til storgårder på den smale stripen av bebyggelig land mellom havet og fjellene, men likevel finner vi steder som Sakrisøy, Å, Reine, Sørvågen og Hamnøy, der mennesker gjennom hundrevis av år har bygget opp livskraftige samfunn i et tilsynelatende ugjestmildt landskap langt til havs. Du tror det kanskje ikke når du skimter Lofotveggen i det fjerne, men Lofoten er den tettest befolkede regionen i Nordland, og når man ser hvor mye menneskene har bygd opp på en liten øy som Sakrisøy, så er det kanskje ikke så rart.
Det er fisken som har formet steder som Sakrisøy. Allerede i 875 ble det eksportert tørrfisk fra Norge til England, og på 1300-tallet sto tørrfisken for 80 % av Norges eksportinntekter. Ikke nok med at det svømmer millioner av gyteklar skrei fra Barentshavet til Lofoten hver eneste vinter, men Lofoten har de perfekte klimatiske forholdene for produksjon av tørrfisk. Forholdene blir faktisk bedre jo lenger vest i Lofoten man kommer.
Helt siden bosetningen har Sakrisøy vært et levende lite samfunn – og et ekstra spesielt handelssted i tiden før broen kom i 1981. I tillegg til produksjon og handel med sjømat, var det andre virksomheter som strakte seg fra et bakeri, en smed, hele veien til en låve og lagring for kull og koks som fulgte med godstransportør og ble videresolgt. Alt som kunne gjøre øya mer selvforsynt og skape handel, ble viktig for utviklingen av Sakrisøy.
Under krigen, på en tid med mangel på mat, ble det inngått en kontrakt med militæret om salting av kjøtt og sying av kjøttruller som skulle leveres til hæren høsten gjennom. En produksjon utelukket ikke den andre, og handel og innovasjon ble pådriver gjennom alle generasjoner. Markedet har fra langt tilbake i tid vært geografisk lang unna lille Sakrisøy. Torskehoder ble tørket og sendt til det Nigerianske markedet og tørrfisk til Italia.
Zachariasøen
«Øy» er et ord som du ofte vil se når du besøker Lofoten, og så ofte på slutten av navnet på de mange små samfunnene du besøker. Den første delen av stedsnavnene refererer til grunnleggeren av stedet. Sakrisøy er ikke noe unntak for dette.
I gamle kirkeregistre ble øya referert til som «Zachariasøen» og i begynnelsen av 1800-tallet, Zachrisøen. I gamle dåpsattester fra 1867 og 1870 vises imidlertid versjonene Sakkariasø og Zakariasø, og i 1883 vises navnet Zakrisø i konfirmasjonsattest. Og som om det ikke var nok, stavet 1875-folketellingen øyets navn Zacariasø, uten H. samme sted, mange navn.
Familien
Sven Kornelius Gylseth kjøpte øya Sakrisøy i 1889 og bygde herregården der. Han var opprinnelig rektor i Steigen på fastlandet, men var også en offentlig verge og tilsynsfører for de fattige. Sven Kornelius hadde fire barn. På Sakrisøy drev han landhandelen, som var en stor butikk på den tiden, men hans hovedyrke var fiskehandler.
På denne tiden var det fremdeles den tradisjonelle nordlandsbåten som ble brukt under lofotfisket, og den grunne men lune havna på Sakrisøy var nok et ypperlig sted for tilreisende fiskere gjennom vintermånedene. Sakrisøy er på mange måter et utypisk fiskevær, som fikk sin storhetstid i en periode da det gikk nedover med mange av de etablerte fiskeværene.
Generasjonene
1) Sven Kornelius Gylseth
2) Johannes Gylseth
3) Svenn Gylseth
4) Tor Erik Gylseth, blant andre
5) Carl Fredrik Gylseth, blant andre
6) Johanne Cornelia, blant andre
Nothjell
Nothjellen ble opprinnelig satt opp på 1950-tallet, på den tiden da det var utstrakt notfiske i Lofoten. Den ble brukt for å tørke og bøte på nøtene.
I Nordland Fylkesleksikon fra 1954 står det at Moskenes har 24 fisketilvirkningsanlegg, og under vinterfisket i 1948 ble et landet 7147 tonn skrei i kommunen. I den samme boken kan vi lese at Joh. Gylseth på Sakrisøy har hjellebruk til om lag 800 tonn skrei, dvs. 11 % av den totale fangsten i Moskenes dette året, en betydelig andel blant 23 andre fisketilvirkere i kommunen. Her kan vi også lese at «havneforholdene er mindre bra, men en håper med tiden å få rettet på dette.» Den grunne havna på Sakrisøy var ikke tilpasset moderne motorbåter, noe mange andre fiskevær fikk merke konsekvensene av når fiskeflåten ble modernisert med større og dypere fartøy. I dag tørkes det fortsatt skrei på Sakrisøy, men fisken landes i andre havner og fraktes til Sakrisøy i lastebiler. Dagens nothjell er arkitekt-tegnet og basert på originalen. Den brukes nå i produksjonen av sårbare produkter som boknafisk, tørrfisksnacks og klippfisk. Nothjellen tas altså i praktisk bruk, samtidig som den framstår som et kulturminne.
M/S «Pøyken»
Vi ønsket å løfte M/S Pøyken på land for å vise alle besøkende en viktig del av historien om hvordan fiskere bodde i Lofoten. På en båt som M/S Pøyken kunne det jobbe opptil 6 personer samtidig.
M/S «Pøyken» ble bygget på Hemnesberget i 1928 for Gunnar Bendiksen, som kjøpte motoren samtidig, en 7 hk Wichmann for 3000 kroner. Gylseth-familien har renovert dette ærverdige fartøyet og kjøpt en identisk motor fra en museum i Bergen.
Oldstinden
Når vi skuer innover Reinefjorden fra Sakrisøya, ruver det ikoniske fjellet Olstinden i forgrunnen. Gneissen som fjellet består av, er rundt 2,8 milliarder år gammel, og som motiv er nok denne tinden avfotografert omtrent like mange ganger! Bergartene her er blant de eldste i Nord-Europa og det er isen og de tøffe klimatiske forholdene som har sørget for fjellenes spektakulære og forrevne formasjoner.
Sakrisøya ligger for øvrig foran et storslått bakteppe som består av fjellrekken Reinebringen, Kista, Veinestinden, Hammarskaftet og Navern – et fjellparti som rammer inn øya på en spektalulær måte, og som også er tatt bilde av utallige ganger på grunn av motivets rå kraft og majestetiske skjønnhet.